Kategorier
Parat24

Det siste stellet

Det siste stellet

De fleste dødsfall er fredelige. For senior gravferdskonsulent Daisy Elizabeth Sjursø er likevel ingen dag lik.

Av: Aslaug Olette Klausen

Klokka er ni på morgenen. Senior gravferdskonsulent Daisy Elizabeth Sjursø i Jølstad begravelsesbyrå har satt seg foran datamaskinen, som har vært hennes nærmeste arbeidsverktøy det siste året. Hun har allerede rukket en tur med hunden, hatt en timesøkt med yoga, og sett gjennom dagens arbeidsplan.

Samfunnskritisk virke
Det er en normalarbeidsdag, som vil si at den i grunnen ikke likner andre dager mer enn at hun har skjermen foran seg.
– To dager i uka har vi som jobber inne i Oslo, felles digitalt morgenmøte. De som jobber ute i felt, møtes imidlertid på hovedkontoret hver dag. Det er samfunnskritisk virke. Vi trengs jo, sier Sjursø, som altså har døden som en vesentlig del av virket.

Hun kan imidlertid raskt avdramatisere arbeidet.
– Vi leser om så mye forferdelig i avisen, men vi hører ikke om alt det vanlige. Hoveddelen av vår hverdag består av naturlige dødsfall. De fleste som dør, dør fredelig på sykehjem. Det er selvsagt også trist, men det er noe annet enn ulykker og annen brå død.

Program på staffeli ved lite bord
Gravferdskonsulenter er involvert i alle praktiske forberedelser til en begravelse. Det kan være å avklare om det er ønske om en kirke, et livssynsåpent lokale eller annet egnet sted for ulik religiøs tilhørighet, hvilken kistetype, blomster og musikk. Foto: Jeppe Andresen, Jølstad

Digitale sorgsamtaler
Utearbeidere i begravelsesbyrået er de som arrangerer begravelsene, er til stede på seremoniene og steller og frakter de døde fra dødssted til seremonisted. De som jobber inne, er de som møter etterlatte til samtaler på kontoret. Under pandemien har disse som regel hatt hjemmekontor, og møtene med de etterlatte har foregått på telefon eller video.

– I veldig spesielle tilfeller møter vi fortsatt etterlatte ansikt til ansikt. Vi forsøker imidlertid å unngå det, både for deres og vår skyld, med tanke på smittevern. Men det har selvsagt vært veldig spesielt å ha sorgsamtaler digitalt. Særlig de første gangene. Telefon har vi jo brukt ved behov tidligere, sier Sjursø.

Det har allikevel gått en viss rutine i dette arbeidet nå – i den grad det er mulig i møte med mennesker. Ofte gir møtene innblikk i langt mer enn at de pårørende er i sorg. 

– Dynamikken mellom familiemedlemmer kan for eksempel være anspent fra tidligere. Det gjør det vanskeligere for dem i sorgarbeidet. Akkurat det kan selvsagt være utfordrende, men det er fint å kunne hjelpe dem når man ser at til tross for uenigheter kommer de frem til en felles avskjed som alle synes er fin. Det er klart at det er givende for meg også, for da vet jeg at jeg har bidratt til noe, sier Sjursø.

Fra hjemmekontoret er Sjursø involvert i alle praktiske forberedelser til en begravelse. Det kan være å avklare om det er ønske om en kirke, et livssynsåpent lokale eller annet egnet sted for ulik religiøs tilhørighet, hvilken kistetype, blomster og musikk.

Hjemmekontor
Jølstad tilbyr også egne gravferdstalere for livssynsåpne seremonier. Sjursø er blant dem, og på denne tiden i fjor var det dette hun fylte dagene med fra hjemmekontoret. Foto: Jeppe Andresen, Jølstad

Givende gravferdstaler
Byrået tilbyr også egne gravferdstalere for livssynsåpne seremonier. Sjursø er blant dem, og på denne tiden i fjor var det dette hun fylte dagene med.

– Det første jeg gjør er å ha en samtale med de etterlatte. Det er mer sorgsamtale enn den vanlige planleggingssamtalen, som handler om alt det praktiske rundt seremonien. For gravferdstalen snakker man om livet til den avdøde. Kanskje velger man ut noen dikt som passer, eller har hatt betydning, og ofte har de etterlatte ulike perspektiver på avdødes historie, forteller hun.

Disse samtalene kan ta tid. Hun venter ofte til dagen etter med å sette sammen fortellingene til en tale for å ta inn og sortere det som har blitt sagt.
– Mye handler også om alt det som ikke skal sies. Det er ikke nødvendigvis hemmeligheter, men slikt som egentlig er viktig å snakke med meg om for at jeg skal kunne forstå den som er død, og finne en god måte å skrive på. Det er mange hensyn å ta, sier Sjursø.

Innenfor rimelighetens grenser kan familien få korrigere utkastet, og som regel ender det med et par kommentarer.

Det viktigste er at hennes ord blir deres tale under seremonien. Gravferdstaleren holder også innledning og avslutning til seremonien.
– Det å være gravferdstaler er det aller mest givende i jobben min, selv om det er ganske intenst. Jeg kommer veldig nær på, under huden, på mennesker, der og da. Selv om jeg er en fremmed i deres liv, så tar jeg med meg historiene de forteller meg videre, litt som litteratur jeg har lest. Det er levde liv, vitner om historien vår, sier hun.

De nære historiene
Om det er noe av arbeidet hun tar med hjem på kvelden, er det nettopp dette; historiekunnskap. Ikke det at tankene hennes ikke dveler ved døden til tider, og at det kan være en mulig bivirkning av jobben. Men det er ikke det viktigste.  Det er hva hun lærer av den nære historien og andres livsbetingelser som kan prege hennes liv.

De psykologiske aspektene ved samtalene omtaler hun også som gode. Fordi det gjør godt å oppleve at hun kan hjelpe og støtte andre mennesker.
– I sorg dukker det opp så mange tanker som man selv tror er sprø. At noen kan si til de sørgende at deres reaksjoner ikke er helt uvanlige, kan de oppleve som anerkjennelse. Det tror jeg er viktig, sier Sjursø.

Om det er omsorg i tradisjonell forstand hun gjør, trekker hun litt på. Hun tror det vesentligste for de etterlatte er at det er noen der som har kontroll over situasjonen, noen som har profesjonell oversikt og kan gi beskjeder om hva som skal gjøres, og ta seg av det som trengs for å skape en fin seremoni.

Daisy Elizabeth Sjursø er senior gravferdskonsulent ved Jølstad begravelsesbyrå.
Daisy Elizabeth Sjursø er senior gravferdskonsulent ved Jølstad begravelsesbyrå. Foto: Jeppe Andresen, Jølstad

Det siste stellet

Det har blitt få taler de siste månedene på den den tidligere blomsterhandleren og blomsterdekoratør-utdannende konsulenten. Det er fordi at hun tar en videreutdanning ved siden av arbeidet, i tillegg til å være tillitsvalgt i Parat. Dermed har hun også brukt tid på lønnsforhandlinger.

Hun har dessuten ansvar for stell av døde i Jølstad, og å holde kurs for ansatte over hele landet om hvordan dette stellet best kan gjøres.
– Alle som begynner i Jølstad, begynner med å jobbe ute i felt. Det gjorde jeg også da jeg kom hit for åtte år siden. Det var da jeg ble fascinert av stell.

– Du pleier den døde?
– Ja. Vi gir dem det siste stellet når de legges i kisten. Vi mener det hører med til livets gang, på samme måte som alle får stell når de blir født, så bør vi stelles godt med når vi forlater livet. Vi har en fast sjekkliste. Vi rengjør, lukker øyne og munn, tar på litt fuktighetskrem. De får på hvit kjortel, om de ikke har eget tøy som de skal ha på. Noen familier eller den avdøde kan ha ønsket det selv. Håret blir vasket og stelt, og så sørger vi for at det ikke er noen lukt eller lekkasjer. Det er også mulig å gjøre mer om det er ønskelig, forklarer Sjursø.

Daisy Elizabeth Sjursø (t.v.) har ansvar for opplæring i begravelsesbyrået. Her med kollega Andrine Linneas Langleite. Foto: Jeppe Andresen, Jølstad

Skaper en gjenkjennelighet
Liksminke er et begrep hun ikke bruker. Stellet skal heller ikke forveksles med sminking. Rett nok har de et sett med produkter som kan benyttes dersom det for eksempel er snakk om å dekke til et skjemmende blåmerke.

Skulle pårørende ønske syning, og ber om at den avdøde skal ha på leppestift, så ber hun om å få slikt fra familien i den nyansen vedkommende brukt. Som hun sier: Det finnes et utall nyanser av rosa, og fargen som brukes, må speile avdødes smak.
– Det viktigste vi gjør er å skape en gjenkjennelighet. Vi forsøker ikke få den døde til å se levende ut, men til å se ut som seg selv. Seg selv i sin død, sier Sjursø.

Når bestemor dør på sykehjem, har hun gjerne ligget der en stund, og de etterlatte har fått tatt avskjed ved sengen, er behovet for å se henne etter hennes død er mindre til stede.
– Brå død er mer uvirkelig, og for mange er det vanskelig å gå videre før man skjønner hva som har skjedd, og for å skjønne kan det hjelpe å se, sier gravferdskonsulenten. 

Sørger for aksept
Stell ved brå og uventede dødsfall, som ulykker kan være ekstra utfordrende. Ofte innebærer det elementer av rekonstruksjon, og hun kan også balsamere når det er behov for det.

– I slike saker retter jeg oppmerksomheten min bare mot resultatet, hvor mye det jeg gjør betyr for de etterlatte, og at jeg kan hjelpe dem til å få muligheten til å se, og slik kan akseptere at dødsfallet har skjedd. Aksepterer de ikke, er det en fare for at de ikke kommer seg videre i sorgprosessen, sier Sjursø.

For hennes egen del handler altså også dette arbeidet om å kunne hjelpe. Hun må riktignok minne seg på at den sorgen som kommer i møte med den avdøde, ikke er hennes egen. Det gjør det mulig å skape den nødvendige distansen.

– Jeg vet ikke om jeg hadde klart å stelle noen jeg kjente, eller å involvere meg i planleggingen av gravferden med mindre jeg må. Jeg har kolleger som synes det er en fin ting å få gjøre, men der er vi nok skrudd sammen litt forskjellig. Da min egen bestemor døde, ba jeg om å bare få komme i begravelsen og ville ikke bidra med noe annet. Jeg skulle sørge, og ikke være på jobb, avslutter gravferdskonsulenten.

Kiste med blomster
Del denne saken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.