Ikke kongen av Bastøy
Frank Gran har blitt Bastøys nye fengselsleder etter å ha jobbet som leder i Norges Politilederlag. Han tror på god kommunikasjon, tydelige roller, flat struktur, trepartssamarbeidet og ler godt når vi spør om han er den nye kongen av Bastøy.
Tekst: Ane Løvereide Foto: Vetle Daler
Bastøy har fått en ny leder. Men han liker hverken å bære krone eller bruke fjonge kongelige titler. Frank Gran er øyas nyeste fengselsleder.
I april overtok han jobben etter å ha sittet som leder i Norsk Politilederlag (NPL) fra 2021 til 2022.
– Jeg er ikke kongen av Bastøy. Virkelig ikke. Her ute vil jeg at rollen min skal være mer jordnær, og at jeg skal være lett tilgjengelig for ansatte og innsatte. Jeg foretrekker en ganske flat struktur. En kongelig tittel har jeg virkelig ikke behov for, ler Frank.
Lenge siden noen prøvde å svømme fra Bastøy
Midt mellom Moss og Horten ligger den lille øya på 2,28 km². Bastøy har spilt mange ulike roller opp gjennom årene. I 1840 brukte man øya til et eget fyr for skipslosing.
En liten båttur unna Horten i Vestfold finner man fengselsøya Bastøy. Foto: Vetle Daler
I 1902 fikk øya sin egen kirke, og fra 1900 til 1970 ble Bastøy brukt til det den kanskje er mest kjent for – et «særlig skolehjem for forsømte gutter».
I dag kan eldre menn fortsatt mimre tilbake til en tid da det å bli sendt til Bastøy ble brukt som en trussel hvis de ikke oppførte seg.
Og øya er på mange måter fortsatt et hjem for menn som har slitt med å oppføre seg. Bastøy er nå Norges største lavsikkerhetsfengsel.
Det tar kun noen få minutter med en liten båt fra Horten havn til vi går i land på den sagnomsuste og historiske øya.
Vi legger til kai i en grøt av maneter, og Frank Gran står i full uniform på brygga for å ta oss imot.
Når vi spør om manetene er ansatte i kriminalomsorgen for å hindre innsatte i å hoppe i sjøen og svømme til friheten, humrer han.
– Kriminalomsorgen har nok ikke midler til så mange ansatte, og heldigvis er det lenge siden noen prøvde å svømme fra Bastøy, smiler han.
Når er det egentlig for sent å velge en ny karrierevei?
Selv om Bastøy ikke har gått til ansettelse av undersjøiske fengselsvoktere, har de valgt å ansette Gran.
Men hvorfor valgte Gran selv å bytte karrierevei så sent i livet?
– Da jeg fikk med meg stillingsutlysningen, så opplevde jeg at jeg så meg selv i teksten. Spesielt traff Kriminalomsorgens verdier, «åpenhet, trygghet og nytenkning», meg. Jeg har jo blitt 58 år gammel, og ble faktisk litt usikker på om det var for sent å prøve noe helt nytt, men så tok jeg mot til meg og søkte, forteller han.
I søknadsprosessen la han ikke skjul på at han har sittet som leder i Norges Politilederlag (NPL), og han snakket varmt om kompetansen han har fått opparbeidet seg gjennom sin gamle jobb.
– Jeg har stor tro på at kunnskapen jeg fikk som tillitsvalgt, i tillegg til lederjobben jeg har hatt, var med på å sikre meg denne stillingen. Så må det jo nevnes at jeg er utrolig ekstrovert og elsker å møte nye folk. Og det er nok viktig når det kommer til denne jobben. Her skal du fungere godt med svært mange ulike folk. Jeg er veldig glad for at jeg får denne sjansen, og ikke minst for at jeg nå får være med på å forme Bastøy for fremtiden, sier Gran.
Gran oppfordrer også andre til å våge å velge den karriereretningen de selv ønsker seg, selv om de ikke lenger er i 20-årene.
– Det virker kanskje ukjent og skremmende for noen, men selv om man ikke lenger er ung – så har man mye å komme med. Jeg tror absolutt at flere arbeidsgivere vil glede seg over søkere som kan tilby flere års erfaring, mye kunnskap og som er vågale nok til å velge seg noe nytt, sier han.
Bastøy har vært gjennom seks fengselsledere på knappe to år
Vi får full omvisning på øya. Gran leder oss gjennom grønne skogstier, ut til Bastøy fyr, opp til samlingsplasser, forbi gamle bygg som brukes av administrasjonen, en nydelig kirke, fjøset og hønsehuset – og alle de små boligene som de innsatte bor i.
Det virker ikke som at Gran kun har vært leder på øya i knappe to måneder. Han lirer av seg fakta og går i dybden på historiske hendelser så vel som nye planer for fengselet.
– Overgangen fra NPL var stor, det skal jeg ikke legge skjul på. Det krevde mye av meg å komme godt på plass. Jeg brukte tid på forberedelser, på å være synlig og tilstedeværende. I begynnelsen var jeg ofte her ute på fritida mi, men det dreide seg rett og slett om å bli kjent med alle slik at jeg kunne gjøre en god jobb, sier Gran.
Fengselsleder Frank Gran mater en av de mange hestene som lever på Bastøy. Foto: Vetle Daler
Ifølge ham er det helt essensielt med god forkunnskap om et sted som Bastøy. Helgene og fridagene han tilbragte på øya, gjorde det også enklere for ham å identifisere utfordringer som han ville ta tak i.
– Jeg var kjent med at det lå noen samarbeidsutfordringer her ute, og det har vært et gjennomtrekk av ledere den siste tiden. I løpet av rundt to år har Bastøy hatt seks ulike fengselsledere. Det er klart vi har en stor jobb foran oss og en slitasje som må håndteres. Så har det seg jo slik at jeg har snakket mye om ledelse den siste tiden, og da er jo dette en fantastisk mulighet til å praktisere mye av det jeg har vært rundt og pratet om – ikke minst når det kommer til samarbeidsutfordringer, mener Gran.
Gran kommer også til å jobbe med tydeliggjøring av roller og ansvarsområder i fengselet fremover. Det håper han vil medføre et bedre arbeidsmiljø.
– De ansatte har hatt veldig ulik og vekslende grad av innflytelse her ute, og de utydelige rollene kan ha bidratt til hyppige lederskifter. Så nå er det viktig å klargjøre roller, og finne ut av hva som mangler når det kommer til å få trepartssamarbeidet til å fungere best mulig, sier han.
Mener de tillitsvalgte er mer verdifulle enn gull
For Gran ligger mye av løsningen til samarbeidsutfordringer i trepartssamarbeidet. Han har også troa på at det er dette samarbeidet Bastøy trenger.
– Fra Parat og jobben i NPL tok jeg med meg at de tillitsvalgte er arbeidsgivers gull. Det var også noe av det første jeg sa her ute. De tillitsvalgte er egentlig mer verdifulle enn gull, så jeg spøkte med at de heller fikk være mine smaragder, humrer han.
Han tenker også at god kommunikasjon løser mye, og ser det som viktig å sette seg inn i utfordringer fra flere vinkler.
– Det jeg er mest opptatt av her ute, er at vi skaper «det store vi». At ikke den enkelte avdelingen skuler på den andre når det kommer til budsjettering og så videre, men at Bastøy fengsel fungerer som en enhet. Ved å bistå hverandre og snakke sammen vil vi klare å finne de beste løsningene som lønner seg for alle parter. Her er ønsket at alle spiller på lag fremover, forteller Gran.
Alle typer innsatte samlet på et åpent sted
På Bastøy er det plass til 125 innsatte. Det er kun menn som soner her ute, og alle har ulik bakgrunn og hver sin historie om hvorfor de endte opp på øya.
Noen har stjålet, andre har drept, men én ting mener Gran de har til felles – de er alle mennesker som har begått feil.
– Dette er et helt unikt sted å jobbe. Området i seg selv er utrolig spennende, også har du samfunnsansvaret som tilhører jobben. Kriminalomsorgens visjon «straff som endrer» kommer virkelig til syne på et sted som Bastøy. Vi skal hjelpe de innsatte med å vokse som mennesker og forsøke å gi dem verktøyene de trenger til å fungere som gode borgere når de kommer ut, sier han.
Eget ansvar og egen skyld
Samtidig er Gran tydelig på at domstolen har avsagt en dom, at de innsatte har mottatt en straff, og at de selv må jobbe med å forstå sitt eget ansvar og sin egen skyld.
– Det er helt klart en grunn til at de som er her ute, faktisk er her ute. De har gjort noe kriminelt, men ofte har de også vært gjennom et liv som har banet vei for det kriminelle. Mange har opplevd vold eller psykisk mishandling, noen har rusproblemer eller kommer fra områder med krig og konflikt. Bakgrunnen deres er selvsagt ikke en unnskyldning for deres kriminelle handlinger, men det hjelper oss forstå hva de trenger for å bli bedre mennesker, sier han.
Menneskers bakgrunn og identitet er noe Gran interesserer seg for i stor grad, og interessen tror han kommer til å være en styrke i den nye jobben.
– Jeg synes personlig det er veldig interessant å lære mennesker å kjenne. Det vi for eksempel vet om de innsatte her, er at mange har traumer etter kriger i andre land. Noen har blitt kidnappet, fått en sekk over hodet og opplevd scenarioer som de fleste nordmenn heldigvis aldri vil måtte oppleve. Andre har blitt truet med machete eller tvunget til å gjøre ting de ikke vil. Igjen, dette er ikke noe jeg sier for å unnskylde deres kriminelle handlinger, men i jobben min mener jeg det er viktig å være medmenneskelig og forstå at det finnes mange ulike skjebner her. På Bastøy er vi opptatt av mennesket – dommen er det rettsapparatet som har avsagt, forklarer Gran.
Ikke like lett å motivere alle innsatte
Et av målene på Bastøy er å rehabilitere de innsatte i så stor grad at de ikke ender opp med å begå flere forbrytelser når de er ferdige med soningen sin.
Gran mener at svært mange på Bastøy er motiverte og bruker tiden til å forberede seg på livet i frihet.
– Flere velger å fullføre videregående her, eller de fullfører høyere utdanning. Andre lærer seg praktiske egenskaper som kvalifiserer dem til jobber når de skal møte samfunnet igjen. Dermed kan de bli en ressurs og bidra til at Norge går rundt. Det tror jeg i seg selv motiverer og engasjerer. De aller fleste vil jo føle seg til nytte, og vi ser at mestring også er noe som bidrar til rehabilitering, sier han.
Samtidig er det enkelte som ikke er like lette å aktivere eller oppmuntre. Noen av dem som soner på Bastøy, har fått beskjed om at de ikke kommer til å kunne bli værende i Norge.
De venter på en utvisningsdato og vet at de sendes ut av landet når soningen er over.
– Da blir jo tankegangen hos de innsatte raskt «hva er vitsen?» eller «hvorfor skal jeg gidde å bry meg?». Vi vil jo at de innsatte skal oppleve en progresjon, men enkelte vil nok lure på hva poenget med progresjonen er, dersom de må tilbake til et land preget av uro og utfordringer. De ser nok sjeldnere verdien av å jobbe med seg selv fordi det ikke alltid er rom for dem i eget hjemland, forklarer Gran.
Selv om det kan være vanskelig å påvirke disse innsatte positivt, mener Gran likevel at det ofte handler om tålmodighet og kommunikasjon.
– Selvsagt er det ting man kan lære på Bastøy som gjør dem til mer attraktive arbeidstakere i andre land. Hvis du er kokk eller kan bake, vil det være verktøy du kan bruke de fleste steder. Her får de også en mulighet til å jobbe med dyr, gårdsdrift, hogst, bilmekanikk og andre praktiske yrker. Det kan ta lengre tid å begeistre noen av våre innsatte, men det er absolutt ikke umulig, sier han.
Bastøy samarbeider med skoler, psykologer og helsearbeidere
Og for å hjelpe de innsatte har Bastøy flere samarbeidspartnere som støtter rehabiliteringsprosessen.
På Bastøy får de ved siden av muligheten til å ta utdanning og arbeidstrening også tilgang på psykolog, helsetjenester og tannlege.
– Støtteapparatet her ute er veldig godt. Likevel er det også store mangler når det kommer til finansiering. Kriminalomsorgen er generelt sett svakt finansiert, og det bekymrer meg. Jeg vet at mange har en holdning til kriminelle som går ut på at de fortjener straff – og det stemmer delvis, men vi kan ikke bare kaste folk i et mørkt fangehull frem til de løslates. Da vil de mye raskere returnere til sine kriminelle handlinger, og det vil på sikt koste samfunnet langt mer enn god rehabilitering, mener Gran.
Han er tydelig på at visjonen «straff som endrer», går ut på å produsere morgendagens gode naboer av innsatte.
Et mål om psykologisk trygghet og samarbeid
Bastøy har alltid vært en øy i endring. De 2,28 km² har opplevd historiske hendelser, huset utallige mennesker og gått fra å være et fryktet sted for unggutter til å bli et ettertraktet soningssted for de fleste mannlige innsatte.
Så hva er egentlig målet til Frank Gran som ny fengselssjef for Bastøy?
– Hovedmålet mitt er at vi skal lykkes å få Bastøy fengsel opp og gå på en god måte. Jeg vil at vi skal kunne skape et godt samarbeidsklima, samt et trygt og godt arbeidsmiljø, der alle føler psykologisk trygghet, har tillit til hverandre og ikke minst støtte hverandre i individuelle og felles oppgaver. Det er målet mitt. Og hvordan jeg skal få det til? Det må vel bli ved å bygge på trepartssamarbeidet. Involvering må til for å avle frem de gode løsningene sammen med de ansatte. Hvis vi klarer det her ute, da vil jeg være skikkelig fornøyd, avslutter han.
